Displayutstyr og Grafiske Tjenester

Om jeg finner et bilde på nettet som jeg liker, kan jeg bare ta det?
Klart du kan, men du kan ikke bruke det til noe annet enn å se på det. Eller det vil si, åndsverkloven sier i § 4:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.
Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse,(1) men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket. (1) Jfr. § 1 annet ledd nr. 13, § 2 første ledd.

Det betyr kanskje, og legg merke til kanskje, at du kan laste ned et bilde, benytte det som et utgangspunkt for en idé, og deretter offentliggjøre det.

Det man imidlertid har lov til, er å benytte seg av den såkalte sitatregelen, åndsverkslovens § 22, som sier:

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Da må man legge merke til at det som siteres fra skal være offentliggjort, og det skal ha en mening i sammenhengen. Jeg vil nok anta at denne regelen i liten utstrekning vil gjelde bilder eller grafikk…

Skal man holde seg innenfor loven så kan du bruke det du finner, i personlig øyemed, og kun det. Du kan f.eks skrive ut et bilde fra nettet og henge på veggen din hjemme i stua, eller bruke det som bakgrunn på skjermen hjemme.
Man kan igrunn regne med at alt man ikke har laget selv, er beskyttet, og dermed ikke tillatt å bruke til noe annet enn i det private rom, men altså, man kan benytte andres åndsverk som utgangspunkt for egne arbeider.

Få 15 prosent rabatt på din første ordre. Meld deg på vårt nyhetsbrev og få spesialtilbud og nyheter direkte til din email. Meld deg på og hver med i trekningen av en IPHONE

Det ser enkelt ut å lage en annonse; ta et bilde, legg til litt tekst, og kanskje noen andre elementer, og sett det sammen innenfor et avgrenset område. Vips, så er den ferdig.

Nuvel, er det egentlig så enkelt? I teorien er det kanskje så enkelt, men i praksis så blir det litt annerledes. Det er flere ting man må ta i betraktning før man kommer så langt som til å sette sammen elementer til en helhet. En stor fordel er det at man kan gjøre alt på skjerm, så kan man flytte rundt, kjøre ut et prøvetrykk på papir, og så revidere hele saken før man kjører ut prøvetrykk igjen.

Men det er ikke bare å sette sammen elementer. Før man gjør det må man vite noen småting; f.eks. at hvis noen skal bli oppmerksom på nettopp din annonse, så må du ha et utseende som fenger seeren, og er annonsen din i en avis eller et magasin, så har du kanskje 2 – 3 sekunder til å fange seerens interesse før hun beveger øynene videre, og ser på konkurrentens annonse isteden.

Så hvordan skal man sikre seg at seeren ser nettopp din annonse da? Å komme med en komplett guide til suksessfulle annonser blir litt drøyt, men det kan være greit å vite at en god annonse bygger på kunnskap om seeren: hvem skal annonsen rettes mot? Har man en bestemt målgruppe, eller noen få målgrupper? Det er umulig å rette seg mot alle som en eneste stor målgruppe. Hvordan skal man kommunisere mot nettopp denne målgruppen? Da må man vite litt om målgruppen, kanskje litt statistikk som sier litt om interesser, vaner etc.

Men man må også vite litt om tradisjoner innen typografi, litt om symbolikk, litt om fargenes betydninger – også innen forskjellige kulturer. I det hele tatt så er det greit å ha litt bakgrunnskunnskap før man setter i gang.

Selvfølgelig er det noen som har denne evnen til å kommunisere via visuelle medier nærmest medfødt, men de er nok i mindretall. Vi andre må stole på innlært teori.

Også den rent tekniske siden av annonseproduksjonen må man ha et visst innblikk i. Hvor stor skal f.eks. en annonse være? Skal den brukes som kvartside i et magasin? Er det en helside utfallende? Man må vanligvis lage annonsen til det spesifikke magasinet den skal inn i, for magasiner har forskjellige formater, og en kvartside vil variere i størrelse etter magasinformatet, men proporsjonene kan være like. I det tilfellet kan man skalere annonsen opp eller ned, hvis ikke må den lages spesielt. Kan man bruke evt. bilder slik de er? Vanligvis, når noe skal trykkes, må man konvertere bildene etter at de er ferdig bearbeidet, til CMYK, som er det fargesystemet de fleste trykkerier bruker. Og de må konverteres over i et fargerom som gir riktige farger ut på trykk. Der er det imidlertid et problem, for de fleste skjermer er ikke kalibrert, og viser ikke fargene helt riktig. Så hvis man da konverterer et bilde over til en fargeprofil for trykk (f.eks FOGRA 27) og synes det ser bra ut på skjermen hjemme, så får du magasinet med den ferdige annonsen og ser at fargene ikke helt stemmer. Vel, uflaks, men dessverre ikke grunn til å klage hvis du ikke har en oppdatert fargeprofil til skjermen din.

Til slutt en liten huskeliste hvis du skal bestille annonse: skal du bruke bilder i annonsen, sørg for at de er store nok (et bilde som skal trykkes i A4 bør ha 2480 x 3508 piksler, som i 300 dpi gir en A4-side). Og når du skal sende dem, så send dem som separate filer, gjerne i jpg-, tiff-, eller pdf-format. Ikke sett dem inn i et dokument som er ment som en slags idé for annonsen. Og la de være ubearbeidede, hvis de ikke er klare til trykk. Er det tekst som du skal ha med, så skriv den, og send den med. Men husk at for mye tekst ødelegger en god annonse. Den teksten som skal med, skal være nøye planlagt, og den skal «graderes» etter viktigheten. Når det gjelder foretrukne farger, så kan du enten angi fargeverdiene i CMYK eller RGB, hvis du vet eksakt hvilken farge du vil ha, eller du kan angi en fargetone («jeg vil gjerne ha blå som en fremtredende farge»).

Lykke til.

Et problem man stadig vekk kommer i berøring med, er kvaliteten på bilder som skal benyttes på trykk. Et vanlig scenario er at man har et bilde på skjermen som man synes er bra; motivet er fint, bildet er skarpt, og det fyller hele skjermen. Altså et stort, fint bilde. Det må vel bli bra på trykk?

Så enkelt er det dessverre ikke. Jeg skal ikke forklare hele prosessen her, fra innlest bilde (digitalkamera, scanner) til ferdig trykk, men det er noen vesentlige ting som kan være nyttig å vite om hvis man skal bestille f.eks. en plakat eller en annonse.

Det finnes flere måter å angi størrelsen på et bilde på. Noen bruker den betegnelsen digitalkameraet bruker, f.eks. 5 Mp. Hva forteller det oss? Det forteller oss at det digitale bildet er oppbygd av 5 millioner bildepunkter. Det forteller ikke noe om den fysiske størrelsen på bildet. Det forteller at bildebrikken i kameraet har 2000 bildepunkter den ene veien og 2500 den andre veien. Men når vi vet det, så vet vi at bildet vil ha en pikseldimensjon på 2000 x 2500. Da er vi inne på noe. Men for å finne ut hvor stort bildet vil bli når det vises, enten på skjerm eller trykk, så må vi vite hvor mange slike bildepunkter pr. lengdeenhet som må til for å vise bildet i god kvalitet, og det avhenger av mediet det skal vises i.

Når det gjelder skjermer så regner man med en oppløsning på 72 ppi (pixels per inch). Det er tilstrekkelig til å vise bildet i god kvalitet. Det betyr at bildet vårt på 2000 x 2500 vil få en størrelse på (2000/72 x 2500/72) 27,7 x 34,7 tommer. Men det er hvis skjermen din virkelig viser 72 piksler pr. tomme. Min egen skjerm viser et bilde på 72 x 72 piksler, i 72 ppi, som en firkant på 19 mm. Det tilsvarer en oppløsning på skjermen på 96 ppi. Det betyr at størrelsen det vises i på skjerm ikke betyr mye, pikselstørrelsen betyr ikke mye, men legger man til tallet for oppløsning, så er man inne på noe.

Når man skal produsere for trykk, så kommer flere faktorer inn. Et trykt bilde er oppbygd av rasterpunkter, og en linje av slike rasterpunkter kalles en rasterlinje. Bildets kvalitet er bl.a. avhengig av størrelsen på disse rasterpunktene, rastelinjetettheten (l/p) og papirets kvalitet. Trykkeriene har bestemte verdier for rastertettheten basert på erfaring med de enkelte papirtyper osv. Det vil si at det er trykkeriets rasterlinjetetthet som bestemmer oppløsningen på bildet vårt, via en rastreringsfaktor som også er basert på erfaring. Man regner med en rastreringsfaktor på 2 for å være sikker på at det ferdige trykket har god kvalitet. Da har vi det faktum slått fast at hvis trykkeriet skal trykke med en rasterlinjetetthet på 150 lpi og rasteringsfaktoren er 2, må vi levere ei trykkfil – altså bildet vårt – med en oppløsning på 300 ppi. Hvordan går det med størrelsen på bildet da? Vi får en reduksjon av størrelsen som er ganske betraktelig i forhold til størrelsen på skjermen. 2000/300 x 2500/300 = 6,6 x 8,3 tommer, altså 16,5 x 20,7 cm. Det er tilstrekkelig for et godt, stort bilde i et magasin, men hva om man skal lage en plakat?

Det er alltid et stort problem når noen kommer med et fotografi de vil bruke på plakaten sin. Bildet ser fint ut på skjermen, det må da gå an å bruke det. Det er jo naturlig å tenke det. Men sett i lys av det ovenstående, så er det nesten helt umulig. Et bilde som skal være f.eks 50 x 70 cm, må ha ei bildefil på 6000 x 8400 piksler. Det er ca. 50 Mp, og et 50 megapixel-kamera er det ikke mange som har.

Jeg pleier å si til våre kunder som vil ha produsert trykksaker av en eller annen art, at de sender meg det beste de har av bilder, så ser vi på det og prøver å finne løsninger som gir tilfredsstillende resultater. Kanskje det ikke er nødvendig å benytte akkurat det bildet i så stor størrelse? Kanskje man kan trekke inn andre grafiske elementer for å «fylle opp plassen»?

Hvis bildet blir for lite ved den oppløsningen som et nødvendig, kan man vel forstørre det litt? Svaret er generelt sett nei. Skal et digitalt bilde forstørres, så må det legges til informasjon. Hvis vi ser tilbake på eksemplet vårt med bildet som ble ca. 16 x 20 cm i 300 ppi. Det bildet består av 2000 x 2500 piksler. Skal det bli større må man gå ned på oppløsningen, eller man kan «sample opp». Det man gjør da er å legge til piksler i bildet, som egentlig ikke finnes. Da må fotoprogrammet «finne opp» piksler. Fotoprogrammene har flere metoder for å gjøre dette. Felles for dem alle er at programmet må lage piksler som ikke er der, og kvaliteteten vil bli redusert. Om man likevel må gjøre det så bør man benytte en metode som kalles «bicubic interpolation». Skal man sende bildet fra seg, f.eks. til oss, for bruk i grafisk arbeid, så er det best om man ikke gjør noe med bildet. Hver gang et digitalt bilde blir bearbeidet og lagret på nytt, går noe informasjon tapt, med kvalitetstap som synlig resultat.